Åbyfossen

Tekst: Tor Bjørvik

Åbyfossen er navnet på det ca 600 meter lange stryket i Numedalslågen nedenfor Bommestad bru. Fossen er dannet ved at den store morenen, Vestfoldraet, stenger for Lågens løp. Etter hver som havet har sunket, har Lågen gravd seg ned i Raet. De høye tidligere raskantene kan en se på begge sider av fossen.

Fallhøyden er i dag ca 6 meter ved normal vannstand. Den ble visstnok ca en meter lavere etter den store flommen i 1927, med etterfølgende graving.

Navnet Åby ble tidligere skrevet Åbu, og kan bety bua/plassen ved elva. I dagligtale, både før og nå, er navnet oftest bare ”Fossen”.

Åbyfossens historie er spesielt knyttet til ferdsel, laksefiske og fløtning.

Ferdsel

Raet har gjennom alle tider vært en viktigste ferdselsåra til lands i Vestfold. Her er det lett å komme fram hele året, tørr grunn, flatt, og nesten ingen vassdrag å krysse. Lågen var den eneste større elva som måtte krysses. En må regne med at det ganske tidlig var folk som gjorde seg ei næring/inntektskilde av å sette folk over Lågen. Oversetting kunne skje flere steder, men det første ”offentlige” ferjestedet var trolig ved Faret. Biskop Jens Nilssøn skriver i sin reisebeskrivelse fra 1593: ”Så dro vi over Lågen i vest, siden gjennom Sundgården som kalles Faret, liggende rett hos elven”. Før 1655 er ferjestedet flyttet opp til Stubberød. Her var det i mange år både ferjested, skyss-stasjon og gjestgiveri. Ferjebevillinga var en verdifull rettighet, og rettighetshaveren var ofte en av de framstående menn i bygda, som samtidig kunne være tømmerfogd med mer. Han bodde nok på Øvre Stubberød, mens ferjemenn/roere som utførte selve ferjinga, bodde i ferjemannsbolig på Nedre Stubberød, på Tinghaugen og i Hola. Gjestgiveriet var i drift helt til ca 1850, altså flere år etter at ferjestedet var nedlagt.

På østsida av Lågen var det Holagropa som var ferjested. Herfra gikk den gamle kongeveien opp noen bratte bakker og gjennom Bommestadskogen til Teien.

Tinghaugen var ferjemannsgård iallfall fra ca 1640 og til ferjestedet ble nedlagt i 1808. De som hadde bevillingen, bodde mest på Stubberød, men hadde bruksretten til Tinghaugen. Litt oppi bakken fra Lågen lå ei lita ferjemannsstue som het Hola. Her bodde ”Lars Hole” som husmann eller strandsitter i 1642, Hans Hole bodde her i 1690, og i 1743 bodde Knut Ellingsen her. Edvin Ihlen, f 1906, hadde sett tuftene til stua.

Når vi leser om alle de som var knyttet til ferjestedet, skjønner vi hvilken betydning Hola ferjested hadde.

Kryssingen av Lågen var et stort problem når det var flom og når det var dårlig is. Allerede rundt 1800 begynte en derfor å planlegge bru, og i 1808 sto brua ferdig ovafor Åbyfossen. Dette var den gangen trolig Norges største og mest kostbare bru, og viser hvilken betydning Raveien gjennom Vestfold hadde. Brua hadde 7 brukar av stein og 6 spenn av tre. Den var i bruk helt til nybrua var ferdig i 1902, men det var stadig problemer og behov for reparasjoner. I dag står det vestre landkaret og karet utenfor nesten intakt, mens landkaret i øst delvis har rast ut. De andre landkarene er fjernet for å reduserer flommene i Lågen ovafor brua.

I 1902 sto ny bru i stålfagverk ferdig et par hundre meter sør for den gamle. Denne brua hadde bare en kjørebane, og i 1959 ble den erstattet av dagens bru. Etter snart 50 års bruk, er også denne brua for liten, og vil bli erstattet av ei bru til i løpet av 4-5 år. Brukara fra 1902-brua står igjen like sør for den nåværende.

Laksefiske

Lågen har gjennom alle tider vært kjent som ei svært god lakseelv. Åbyfossen har igjen vært en av de mest attraktive plassene for å fiske laks, ut fra at den ligger lengst nede, og har stor og tidlig lakseoppgang. Siden det tidligere ikke var noen restriksjoner på verken metoder eller fisket mengde, ble det derfor anlagt flere store laksefiskeinnretninger i og ved Åbyfossen.

Området på østsida av Åbyfossen, omtrent fra fossebrottet til der Rauanbekken renner ut i Holagropa, hørte før til den vestre av de to gårdene som i dag heter Roligheten. Denne gården het før Gulle-Rauan, og har vært sete for mange rike og betydningsfulle personer, bl.a. Tommes Jensen Bandsbil, som var fogd i Brunla len 1655-61, og den rike Larviksborgeren Klaus Bertelsen fra Undersbo. Det gode laksefisket kan være en av grunnene til at denne gården var så ettertraktet av storfolk.

Det mest verdifulle fisket i gammel tid, var det såkalte ”Hola teinefiske”. Dette fisket ble tidlig gitt eller solgt fra Gulle-Rauan til Hedrum prestebol. I 1440 ble det gitt som gave fra avgående sogneprest i Hedrum, Smid Einarsson, til prestebolene i Hedrum, Tjølling og Sandar. Meninga var at Hedrum-presten skulle drive fisket, men gi kollegene i Tjølling og Sandar deres del av det. Dette ga opphavet til en langvarig og hard strid mellom presten i Hedrum på den ene sida og prestene i Tjølling og Sandar på den andre sida. Biskopen var inne i bildet flere ganger, og saken kom opp på prestemøte i Oslo. I 1531 ble det inngått et forlig, men saken ble likevel anket til det norske Riksråd. Det er ganske artig å tenke på at denne ca 100-årige prestestriden dreide seg om 30-40 kg laks til hver pr. år.

Hvor lenge fisket holdt på, vet vi ikke. Rundt 1740 besto det av et bolverk av tømmer, fylt med stein ut fra land. I 1745 var det helt råttent, og ble fornyet med brukar og vindespill. I 1748 ble det taksert til 60 riksdaler. Holafisket lå ved ”Sneckestenen”. Dette var en stor stein som i seinere tid lå langt inne på land på Rolighetssida, nesten nede ved Holagropa. Steinen ble dessverre skutt i stykker i 1933. Rester kan ennå påvises. I forliket fra 1531-34 fortelles det at Lågen er i ferd med å grave seg inn, og at på det tidspunktet er det 12 favner fra Snekkesteinen og inn til land.

Ca 200 lenger oppe ved fossen kom det i nyere tid et teinefiske som ennå kalles Rolighetsfisket, med landgangsbrygge, indrekar og ytrekar. Landgangsbrygga, som i dag ligger inne i skogen, er godt bevart. Av det ytre karet står igjen flere store steiner med boltehull. I den største steinen er også et jernbeslag. Dette fisket ble bygd først i 1870-åra av et interessentskap, og kom som erstatning for et enklere fiske fra 1835 som sto ca 60 meter lenger nede, som det nå ikke er spor etter. Om Roligheten har hatt teinefiske i dette området før 1835, er det ingen opplysninger. Imidlertid er det høyst sannsynlig at grev Christian Conrad hadde laksefiske den tida han bodde på Rolighet, fra 1771 til 1783.

Rolighetsfisket ble kjøpt av Nedre Lågen fellesfløtning i 1890 for kr. 7.083,33, inkl. utlegg. Skylda (skattetaksten) var 6,67 mark, dvs det samme som en vnalig pen gård. Etter hvert som Lågen gravde og forskjøv seg vestover, ble fisket dårligere, og nå ligger det på tørt land ved normal vannstand. Edvin Ihlen husket at det var intakt i 1916, men ikke i bruk da.

Madam Jørgensen, som hadde hotell i Larvik, kjøpte laks fra Rolighetsfisket. I 1897 kjøpte hun laks for hele kr. 251,35, dvs like mye som ei årslønn for ei tjenestejente den gangen. Karl og Bernhard Helgeland bygde i 1920 opp et nytt fiske her, men det kom aldri i bruk.

Ca 1oo meter ovafor Rolighetsfisket, på vestsida av fossen, lå Hovlandfisket, på grunn som er skilt ut fra Nordby. Her ligger det i dag ei stor landgangsbrygge av stein, godt inne på land, mens det ikke er spor etter karene som sto på begge sider av teina. Edvin Ihlen forteller at teina hadde sluser av jern, i motsetning til Bommestadfisket, som hadde sluser av tre.

Hovland var den absolutt største gården i Hedrum, og har vært bebodd av mange rike og mektige personer. Gårdens verdifulle laksefiske var i Hovlandevja, vel 1 km nedafor Åbyfossen. Imidlertid må Hovland ha skaffet seg lakserett også i Åbyfossen, og i 1907 ble ”Fossefisket” skilt ut som egen eiendom. Når Hovlandfisket ble anlagt, vet vi ikke. I 1905 foreslo eierne at Fløtningen skulle innløse fiskeretten for kr. 10.000,-. Året etter var forlangendet kr. 4.000,-, men det ble likevel ikke noe av.

Edvin Ihlen mente Hovlandfisket ble nedlagt ca 1915. Imidlertid forteller lektor Thorleif Hellner i en artikkel i ØP 23.12.66 at det i hans guttedager, dvs i 1920-åra, var intakt. Det gikk ei lang trebru ut til sjølve fisket. Den som hadde fisket den gangen, var en kjøpmann i Larvik ved navn Joh. Carlsen. I 1874 var grossserer Falch i Larvik en av eierne. Han må være sønn av F. W. Stabell Falch og kone Thalia, som eide Hovland til 1869.

I gamle dokumenter nevnes et laksefiske i ”Nordby-ydan” (-evjen) under Nordby i 1440, uten at vi vet hvor dette fisket lå. På 1600-tallet var dette et teinefiske.

Da Nordbyfisket i 1744 skulle skyldsettes, sies det at det lå i den øverste enden av Åbyfossen, var innrettet med et bolverk fylt av stein, og hadde 6 teiner, hvorav 4 var satt ned. Fisket er ellers så fylt av tømmer, kulleved og bråte at det ikke er mulig å fange laks før det er rensket opp. Brukeren sier at det bare har vært utgifter med fisket. Flommer i 1801 og 1822 ødela fisket, og det ble ikke bygd opp igjen etter den siste flommen. Hvis Åbyfossen begynte på omtrent samme sted den gangen som nå, har Nordbyfisket ligget 2-300 meter sør for nåværende bru. Her er et sted som heter ”Brusteinane”, som kan ha navn etter ei gangbru som har gått ut til fisket.

Et annet laksefiske på Nordbys grunn ble kalt ”Kongsfisket”. Det ble på 1600-tallet brukt felles av Reinemo og Stubberød, delvis også Torstvedt. Først på 1800-tallet var det felles for Nordby og Reinemo. At det var felles med Reinemo kan tyde på at det har ligget ennå lenger oppe enn Nordbyfisket.

Ca 200 meter sør for nåværende bru, på østsida av Lågen, lå Bommestadfisket. Det var et teinefiske, med store kar av tømmer og stein på begge sider av teina. Det hadde noe likhet med Kjerrateina. Edvin Ihlen, som var tjenestegutt på Bommestad gård, forteller at det kunne være så mye laks at de trakk teina 3-4 ganger i døgnet. Etter en stor flom i 11918-19 ble fisket bygde helt om. Etter flommen i 1927 sank Lågen så mye at fisket ble ubrukelig. I dag ser vi teina som to store hauger med stein ved elvebredden.

I 1878 kjøpte bankdirekør Børre Elligers og tre brødre Archer (William, David og Archibald) fiskeretten under Nordby, dvs fra Bruabekken til Kverkebekken, fra Treschow, som hadde solgt Nordby i 1863, men beholdt fiskeretten. I 1879 kjøpte den samme gruppa Bommestad gård og fiskerettene under Roligheten og Øvre Rauan av Treschow. Treschow hadde solgt Roligheten i 1845-52, og Øvre Rauan i 1873, men beholdt fiskeretten.

I 1879 var altså alt fiske i Åbyfossen samla under ett eierskap, og slik er det ennå. Unntaker er det faste fisket, Rolighetsfisket. Etter en prosess har Treschow her fått fiskerett på en strekning av 80 meter. Denne retten kjøpte Treschow fra Fellesfløtningsforeningen.

Banksjef Gustav Iversen kjøpte ca 1910 ¾ av Åbyfossfisket fra brødrene Archer. Børre Elligers enke testamenterte i sin ¼ til den som til en hver tid er direktør i Larvik Sparebank. Dette eierforholdet eksisterer fremdeles, i det banksjef Iversens etterkommere eier ¾ og direktøren i Larvik Sparebank ¼.

I 1912 fikk eieren av Bommestad gård kjøpt det faste fisket i Lågen tilbake igjen, men ikke fiskerett for øvrig.

Iversen brukte de første åra fisket sjøl, men var veldig imøtekommende overfor andre som ville fiske. Stort sett alle som spurte, fikk lov. Etter noen år ble imidlertid fisket leid bort. I dag er det to lag av lokale sportsfiskere som leier rettighetene. Fiskerne har bygd hytter og fiskebrygger på tre steder langs fossen.

Banksjef Iversen bygde i 1913 ei hytte ved Lågabrottet vest for der Bommestadhallen liggeer i dag. Hytta fikk navnet Solistua, og Gustav Iversen junior forteller at familien bodde der hele sommeren i mange år. På slutten av krigen ble hytta rekvirert av tyskerne til innkvartering av flyktninger fra Finnmark, og etter krigen ble rekvirert av hjemmefronten i forbindelse med overgivelsen av de tyske styrkene. Hytta er bygd om til helårsbolig, og står ennå.

Fløtning

Åbyfossen har en viktig plass i historien om fløtningen i Lågen, som holdt på til 1979. Det ca 600 meter lange storsteinete og svingete stryket bød på mange problemer for fløterne. Særlig ved synkende vannføring kunne tømmer sette seg fast, og på kort tid kunne det bygge seg opp ei stor tømmerkås.

Før fellesfløtningen kom i stand, hadde grevskapet nærmest monopol på fløtningen i Lågen. Andre som ville fløte, laget flåter som de seilte nedover på. Ved fossene, som Åbyfoss, måtte flåten løses opp, og bindes sammen igjen nedafor fossen. Nedre Lågens Fellesfløtningsforening ble startet i 1859.

Det var viktig for fløterne å kunne gi raske og klare beskjeder til hverandre når noe skjedde. Derfor hadde de navn på alle grunner, steiner og lignende. Det var navn som Rånan, Hoggerane, Fårikålen osv.

Etter at fellesfløtningsforeningen kom, ble det gjort mye for å sette vassdraget bedre i stand for fløtning. I Åbyfossen kolliderte imidlertid fløtningsinteressene med laksefiskeinteressene. I 1874 fikk fløtningsforeningen tillatelse fra Fiskeriinspektøren og Kanaldirektøren til å utføre nødvendige forbedringer av elveleiet utafor Hovlandfisket, men til sterke protester fra grosserer Falch, som representerte Rolighetsfisket.

Det største forbedringsanlegget fra fløtningens side, var anlegget av ”Kverkebrygga” like nedafor Hedrum Cementstøperi. Det var en forbygning av stein med tømmervegger, som var kledd med 5 m m jernplater. Denne ”brygga” ble delvis ødelagt i 1932-33..

I Holagropa er ei stor evje, hvor det kunne samle seg opp mye tømmer. Her ble det hvert år lagt ut en ”tekst”, dvs ei sammenhengende lenke av tømmerstokker. Teksten var i øvre endre forankret i ”Tekstestein”, en stor stein hvor en ennå kan se bolten som teksten var festa i. I nedre ende var teksten festa i Tinghaugfjellet.

Erling Thon forteller at fløtningen ei (kort) tid hadde et lense- og sorteringsanlegg i Holagropa, og at det ble tatt av flommen.

Ifølge Edvin Ihlen kunne det jobbe 16-17 mann med fløtningen i Åbyfossen i sesongen. Flere av dem bodde i området. Fløtningen hadde ei gammel fløterstue, som sto der Helgeland seinere bygde hus. Her bodde fløtningsformann Karl Helgeland med familie om sommeren, mens de om vinteren bodde i Lardal. Denne stua ble i 19 flytta til Kverken, i nordkant av Hedrum Cementstøperis tomt. Da ble det vinterisolert en leilighet i den ene enden av huset, og fam. Helgeland flytta inn her fast. I 1939 bygde Helgeland en villa der fløterstua ved Lågen hadde stått, og flytta fra Kverken og dit. Karl Helgeland var fløtningsformann og fløter i 50 år, og flere av sønnene ble også fløtere.

På småbruket Grinda, som lå der søndre avkjøring til E18 fra Lågendalseien er i dag, bodde Martin Johnsen Grinda (1868-1953). Han var fløtningsformann før Helgeland.

Fløtningen hadde stort behov for å få smidd jernlekker, ringer og lignende bl.a. til lensene. Det var derfor smier flere steder i tilknytning til Lågen. Smia ved Åbyfossen lå på østsida av Lågen, like nord for Rolighetsfisket. Den ble revet rundt 1930, men en kan ennå se tufta. Fløtningen hadde også opplagsplass for båtene ved denne smia. Fra smia til Holagropa gikk det en vei som fløtningsforeningen holdt ved like. Den ble bl.a. brukt til å transportere fløtningsbåtene forbi fossen.

Ras og forbygningsarbeid

Fordi Lågen har skjært seg ned i Raet, er hele Åbyfossområdet et rasområde. Siden fossen gjør en sving omtrent halvveis i løpet, har fossen gravd på østsida i øvre del og på vestsida i nedre del. Det meste av gravingen har skjedd i forbindelse med større flommer.

I nyere tid kjenner vi til følgende større utrasinger:

• ”Jordfall” ved Kverken i 1903. Det gikk da et betydelig ras like ovafor Hovlandfisket, og Fløtningen bevilget 5-600 kr. til utbedringsarbeider.
• Utglidning på østsida i 1916. I 1916 var det en kjempeflom i Lågen, og elvebredden nedafor Bommestadfisket, på østsida av Lågen, svikta.
• Katastroferas på østsida i 1927. I 1927, sist i juni, kom den største flommen vi kjenner til i Lågen. Elva skar seg da inn i raets store grusmasser øst for øvre del av fossen, og førte enorme mengder sand med seg ned til Revet og Hvittensand. Gravingen fortsatte i årene etterpå, og på to år sank Lågen 74 cm ovafor fossen. I alt skal Lågen ha sunket 1 – 1,5 meter etter 1927.

I 1931 starta det store forbygningsarbeidet langs østsida av Åbyfossen. Det varte i 3 år, og på det meste var 150 mann i arbeid. Steinen ble tatt ut i Bommestadåsen, hvor en ennå kan se sporene i fjellet. Herfra ble den fraktet på en hestejernbane ut til fossebrotter i sørkant av der Fortuna trevarefabrikk ligger nå. Her ble steinen tippa ut i ei dobbelt renne av tømmer, som gikk bratt ned til Lågens bredd. Her nede sto det ei kran som løfta steinene opp på vagger, som så ble skjøvet med handkraft på en trallebane dit de skulle brukes. Steinene som lå nærmest elva, ble bundet sammen med jern. Ennå ligger den lange forbygningen der og viser hva en kunne få til med muskelkraft og kløkt for over 70 år siden.

Dette store arbeidet var velkommen sysselsetting i ei vanskelig tid. De fleste bodde så nær at de kunne gå fram og tilbake, men noen kom langveisfra og ble innlosjert på gårder og i hus i nærheten. Butikken på Kverken fikk et skikkelig oppsving.

Arbeidet med disse store blokken på elvekanten var selvfølgelig langt fra ufarlig. Vi vet at en arbeider ble drept da han fulgte med vagge og stein utfor skinnegangen..

Annen bruk av fossen og området rundt

Før var det dårlig med vann på gårder og i hus rundt Åbyfossen. Mange dro da ned til Lågen for å vaske klærne. Det var ikke minst om våren, når en skulle vaske sengetøy og annet tøy en hadde brukt om vinteren. Olav Sandmo forteller at de gikk fra Verningen til Holagropa for å vaske tøyet. De hadde da med gryte til å varme opp vannet, og siden de skulle vente til tøyet var tørt, gikk hele dagen med. Det var også sosialt. Flere familier vaska samtidig, og de hadde med niste og koka kaffi. Ungene leika og bada. Det hendte at Georg Skuggedal kjørte tøyet og familiene hjem igjen med lastebilen sin.

Holagropa var en populær badeplass helt opp i 1960-åra, dvs til bilen ble allemannseie. Unger fra Bommestad, Kverken og Verningen bada der. Gustav Iversen husker at det til og med var svømmekurs. Ei brygge lå langs øvre/innerste del av Tinghaugberget, og her gikk instruktøren fram og tilbake med ungen hengende i ei stang.

De som bodde på Kverken, vaska nede ved Hovlandfisket. De gikk da opp og ned trappa med 102 trinn. I Heidarheim 1994-95 har Sofie Steinsholt, f Haga, skrevet om vaskeplassen mellom Faret og Stubberød. Etter krigen hadde Hedrum kommune behov for søppelplass. De valgte da å bruke det store rasområdet på østsida av Åbyfossen. Søpla ble da bare tippa utfor den høye skråningen, og her var det i mange år ei svær søppelfylling, godt synlig fra vestsida av Lågen. Flere hadde ei næring av å leite i søpla etter ting som kunne brukes. Det var datidas ”resirkulering”.

Kilder

• Hedrum bygdebok I, s 175.
• Hedrum bygdebok II, under Hovland, Nordby, Stubberød, Reinemo, Bommestad og Roligheten.
• Østlands-Posten 23.12.66: ”Fossen”, artikkel av Thorleif E. Hellner.
• Numedalslågens fellesfløtningsforening, årsberetning og regnskap 1985.
• Heidarheim 1988-89: ”Åbyfossen”, artikkel av Edvin Ihlen
• Intervjuer med Edvin Ihlen, Erling Thon, Bjarne Helgeland, Olav Sandmoe