Skogmo – småbruket oppunder skogen

Tekst: Arvid Christensen og Tore Johan Ringdal

Noen få dager før jul i 1944 flyttet familien Leif og Sigrid Trulsen med døtrene Liv (f. 1932) og Reidun (f. 1935) inn i det nye framhuset på småbruket Skogmo - helt på toppen av Kverken. Det var en stor og gledens dag som gjorde hverdagen litt lettere, men fortsatt strevsom.

Leif Trulsen (1905-1972) var født og oppvokst i Brunlanes mens Sigrid Trulsen (1910-2009) kom fra Modum i Buskerud. Den første tiden bodde familien på Damsbakken på Langestrand. I 1939 gikk flyttelasset til Hagalia, til en bolig helt på toppen og med fin utsikt til områdene rundt Lågen og opp mot Hovland. Adkomsten var via en lang bratt bakke opp fra daværende riksvei 40 (Sørlandske Hovedvei).

Harry Heyn bodde også i Hagalia, helt nederst nær riksveien. Heyn hadde også et uthus hvor Trulsenfamilien leide plass for ei melkeku som bidro til selvforsyning av melk og melkeprodukter. Mor Sigrid hadde ansvaret for produksjon og for stell av kua. Far Leif hadde lastebil og og utførte ulike transportoppdrag, fra private så vel som fra bedrifter, for å skaffe familien inntekter. Det hørte også til at han, som andre i samme bransje, måtte utføre oppdrag for den tyske okkupasjonsmakten.

Skogmo

Leif Trulsen med to hjuls traktor

I 1941 kjøpte Harry Heyn tomta Skogmo (gnr 2008, bnr 47). Tomta ble skilt ut fra hovedbruket Nordby (gnr 2008, bnr 1). I 1942 solgte Heyn tomta videre til Trulsenfamilien.

Tomta var ikke bare ubebygd, men også udyrket. Alt måtte brytes opp – for det meste med rå handmakt. Det var harde tak over mange år. Uthuset var første bygning som kom opp. Kua ble da flyttet fra Hagalia, men bruket var uten bolig. Familien bodde fortsatt i Hagalia.

- I perioden fram til vi flyttet, gikk mor to ganger daglig over skogen fra Hagalia for å melke og stelle kua. Om sommeren var også vi barn ofte med. Da overnattet vi alle sammen i høyet i uthuset, minnes Reidun.

Etter at familien i 1944 flyttet til Skogmo, i en bolig som langt fra var ferdig, fyltes småbruket etter hvert opp med flere husdyr – en hest og ei ku foruten høns og griser. I løpet av årene på Skogmo hadde familien hadde to hester – begge fjordinger. Den første hadde imidlertid et vanskelig gemytt og var skummel å ha med å gjøre.

Dagliglivet

Sigrid, Liv og Reidun Trulsen på Skogmo

- Vi hadde flere kyr. Den siste var telemarkskua «Litagod». Hun var på gården til utpå 1970-tallet. Det var ei spesiell ku. Utrolig snill og selskapelig, men som mange andre telemarkskyr, var hun en dårlig melkeprodusent. Det holdt imidlertid til vårt eget bruk, sier Reidun.

Hun roser foreldrene. Pappa Leif drev som nevnt lastebiltransport. En periode var han i tillegg også drosjesjåfør. Når han ikke satt bak rattet, var det nok å gjøre hjemme på småbruket. Foruten at han tok av seg tungarbeidet, deltok Leif i de arbeidsoppgavene han kunne rekke over.

- Mor var flink syerske. Hun sydde alt hva vi hadde av klær - ytterst som innerst. Vi hadde ikke «kjøpeklær» før rundt konfirmasjonsalderen. Særlig under krigen, men også senere, tok Sigrid imot syoppdrag fra naboer og kjente. Ikke bare i nærmiljøet - folk kom helt fra Kvelde og Hvarnes, minnes Reidun.

Livet på småbruket oppunder skogkanten var ingen dans på roser. I tillegg til skolegangen måtte barna måtte være med på det meste av gårdsarbeidet. Gress og høy skulle slås og samles inn, og matrester (skyller) som ble til dyremat, skulle hentes fra naboer og kjente.

God oppvekst

- Vi hadde likevel en god oppvekst. Det var alltid nok mat på bordet. Vi sultet aldri. Vi var selvhjulpne med det meste – poteter, grønnsaker, korn og egg. Inventaret og boforholdene var enkle, men det reflekterte vi ikke over. Vi hadde det godt og manglet ingen ting, sier Reidun og minnes f. eks. at far Leif en vinterdag kom hjem med en kasse sild han hadde kjøpt. Dette var lenge før kjøleskapenes tid. Fisken ble oppbevart utendørs – godt nedgravd i snøen. Vinterstid skjedde det også med andre matvarer.

Fritid var det lite av, men Reidun og søster Liv har mange gode minner fra vennskapet med Bjørg og Reidun Holm, Elsa Ihlen og de nærmeste naboene Astrid Pettersen og Karen (Lita) Larsen.

Skolegangen skjedde på Nanset. Det var dårlig med offentlige kommunikasjoner. Jentene måtte som regel sykle eller gå fram og tilbake. Vintrene var tunge og vanskelige.

- Vi gikk til fots og tråkket ofte i høy snø. Vi kom våte og slitne fram til skolen. Klærne ble, så langt som mulig, hengt til tørk over radiatorene. Så var det hjem igjen - samme veien.

Umiddelbart etter konfirmasjonen fikk Reidun arbeid – huspost med stell av barn og hus for en familie på Langestrand. Etter halvannet år fikk hun ny jobb, hos Hognestad Trikotasjefabrikk på Nanset. Etter hvert ble hun kjent med Nils Bengtson. I 1955 inngikk de ekteskap og bosatte seg i Hagalia. De fikk fire barn – alle jenter. Reidun sluttet i denne perioden på trikotasjefabrikken og var siden hjemmeværende.

Nye boliger

Nils Bengtson, Reidun Bengtson sammen med sin mor Sigrid Trulsen.

Driften på Skogmo endret seg etter Leif Trulsens bortgang i 1972. På eiendommen var det regulert plass for to boligtomter Søster Liv og Reiduns datter Irene bygde her hver sin bolig i 1977 og 1980. Mor Sigrid bodde i framhuset fram til hun døde i 2009.

Senere er alle boligene solgt ut av familien. Alle bånd til Trulsenfamilien er likevel ikke kuttet helt. Reiduns datterdatter Torill Hansen Wiik bor nå, på leieforhold, på Skogmo.

E 18 og Trulse bru

Bortsett fra de tre boligene, og en mindre flik, er hele eiendommen nå «spist opp» av E 18. En del gikk med til den første E 18-utbyggingen på 1960-tallet. Resten gikk med til byggingen av dagens E 18.

I nærheten av Nordbytjønna er det en bru over E 18. Den er kjent som Trulse Bru, men offisielt har den ikke noe navn. Verken på selve brua, eller på offisielle kart, er brua navngitt. Årsaken er at dette er en bru på privat vei, men den ble bygd av vegvesenet for å sikre adgangen til skogsområdene innenfor.

For å kunne identifisere brua internt i Vegvesenet i anleggsperioden, ble Trulse Bru brukt som navn. Fortsatt eksisterer navnet i Vegvesenets papirer og arkiver, men altså ikke utad. Trulse bru er likevel et kjent navn og lever på folkemunne.

Et fint minne om Trulsenfamilien på småbruket Skogmo.