Gode år på Fossheim landhandel

Tekst: Arvid Christensen

I 1956 bar det rett ut i arbeidslivet for 14 år gamle Berit Nilsen (f. Larsen). Den gangen ble man gjerne sett på som voksen, etter at konfirmasjonen var gjennomført. Veien ut i arbeidslivet var ofte kort. Slik også for Berit fra Verningen. Hun fikk jobb bak disken hos Fossheim landhandel på Kverken.

Hun ser med glede tilbake på de seks årene ved Fossheim. Både selve jobben, og ikke minst alle menneskene, kolleger og kunder, som hun ble kjent med og glad i.

Hjørdis og Øivind Grønseth kom flyttende fra Hof for å overta driften av Fossheim. Ingrid Holt og Elisa Holm øvrige ansatte, men Berit Nilsen var eneste som hadde fast full stilling – fra kl 8.30 til 17. Elsa Lie hjalp også til i en periode som sommervikar.

Ikke noe supermarked

Datidens landhandlerier var langt fra vår tids moderne supermarkeder med stort vareutvalg og selvbetjening. Lokalene var små og trange, og det var før kjøle/fryseboksenes tid i butikkene. Hvis det var kjelleretasje, ble den brukt som lager til oppbevaring av kjølevarer.

Slik var det også ved Fossheim. Der var det en kjellerlem like ved inngangsdøren til leiligheten som lå vegg i vegg. Der var det trangt. Man måtte nærmest balansere forbi, når kjellerlemmen sto åpen.

Mel, sukker osv ble solgt i løsvekt og ble oppbevart i store tunge treskuffer under disken. Posene til kundene ble fylt opp for hånd med store øser. I stedet for å bøye seg ned og lukke skuffene, brukte Berit knærne for for å skyve dem på plass. Øivind Grønseth advarte, så hun ikke skadet knærne sine.

- Det gikk heldigvis bra. Knærne var like hele, når jeg sluttet i butikken, sier hun.

Handlet på bok

Det var ikke bare vareutvalg og butikkinnredninger som var helt annerledes enn i forhold i dag. Den største forskjellen var kanskje at folk handlet på kreditt, eller «på bok» som det het den gang.

Ordningen var basert på et tillitsforhold mellom kundene og butikkene. Det var husmødrene som sto for innkjøpene, mens ektemennene var i lønnet arbeide. Innkjøpene ble notert for hånd, som regel i en stor protokoll. og ble gjort opp når ektemennene fikk lønning. Oftest hver 14. dag. På Kverken var det flere hvalfangere. De reiste i oktober og kom hjem i april/mai. I den perioden fikk hvalfangerkonene lønn, eller trekk som de sa den gang, fra rederiene.

Berit trivdes bask disken. Hun hadde et godt forhold til kundene. Ikke bare i butikken, men også på det private plan. Berit ble flere ganger invitert hjem til hvalfangerkonene som nok, særlig på kveldene, kunne føle på ensomheten.

Sosial møteplass

Landhandleriene var datidens sosiale møteplass. Det ble tid til en prat, kundene i mellom, og med butikkpersonalet. Folk virket glade og fornøyde. Berit husker spesielt Nellie Tanum og Doris Karlsen.

- De to var skikkelige muntrasjonsråd, Når de kom i butikken, satt latteren løst hos kunder og ansatte. Det var aldri stille når en av dem, eller begge, kom i butikken, sier hun.

Berit ble svært godt mottatt og behandlet av Hjørdis og Øivind Grønseth. Butikken og leiligheten hvor Grønseths bodde, lå begge i første etasje Bare en liten gang skilte.

- Når jeg kom med «Sandefjordbussen» kl. 8 om morgen, bar det mange ganger rett inn på kjøkkenet til Grønseth. Der var det ferdig dekket til frokost for alle tre, før butikken åpnet en halv time senere. Det hendte også at Berit ble igjen til middag etter stengetid kl. 17.

- Jeg følte mange ganger at jeg nesten ble adoptert av Grønseths, sier hun.

Etter seks gode år, med mange gode minner, sluttet Berit i Fossheim landhandel. Hun giftet seg med kjæresten Kjell Cato og dro sammen til sjøs.