Et postbud utenom det vanlige

Tekst: Jan Einar Bredal

Harald Bergene (født 12. november 1903) skal ha tatt arbeid som landpostbud så tidlig som rundt 1925, han var da omtrent 22 år.

Edvard Andreassen Lunde hadde 3 år tidligere gått av for pensjonsalderen, og hans andre kone Marit hadde overtatt poståpnerembetet ved Hedrum poståpneri, som den gang lå på Lunde. Med fru Marit, flyttet åpneriet sydover til Reinemo i 1933 og Bergene fikk et nytt utgangspunkt for sin postrute. I "arv" etter moren Marit, ble Elise Therese (gift med Arne Eriksen) midlertidig ansatt som poståpner fra 1. august 1948, en stilling hun ble fast ansatt i fra 1. oktober samme år. Poståpneriet flyttet med henne enda litt lenger syd, nemlig til det lille nybygde huset på Bjørnstad under Nordby (eller som mange kjente det;… det lille røde huset ved minnesmerket ved brua.) Harald Bergene, hadde ikke store valget, om han fortsatt ville beholde jobben, han måtte flytte med.

Det viktigste verktøyet var sykkelen

Fram til 14. april 1947 bodde Bergene på Allum, litt nord for Sundet. Som så mange andre bud, var sykkelen framkomstmiddel nummer 1 også for ham, og den brukte han visstnok hele året. Kun en sjelden gang måtte han ta sparkstøttingen fatt, og det likte han lite. Selv om strøing og salting ennå ikke var "oppfunnet", tok den lange turen mye lenger tid uten sykkel. På bagasjebrettet hang det alltid to postvesker, en på hver side. Det var der han brakte med seg det som var av post og aviser. Det vil si, verdipost, rekommanderte sendinger, penger, postanvisninger og frimerker ble lagt i en mindre væske, som hang over skulderen. Den inneholdt tre, fire små rom, det hele på størrelse med et A4-ark. Verdipost var ikke å spøke med. Den ble ikke lagt i postkassene, men levert rett på døren og kun mot kvittering av adressaten!

Ferje til ergrelse

Som nevnt var det kabelferje over Lågen ved Sundet. Denne ble vanligvis betjent av en dame på den tiden Bergene var landpostbud. Dette har med stor sannsynlighet vært Marie Nikola Henriksen (født 1901), siden hun var den siste som drev overfart her.

Noen ganger når hun ble tilkalt og oppdaget at det kun var postmann som skulle over, tok hun bare prammen. Dette likte ikke Bergene, det var nok langt mer utrygt med sykkelen stående i prammen enn på kabelferjen. Dette skal ha ført til flere uoverensstemmelser og det fortelles at det hendte at de var såpass lite venner at hun "truet" med ikke å sette ham over. Men over har han jo kommet, derfor har det nok for det meste gått greit.

Syv-å-førr

Bergene, hadde fått klengenavnet "syv-å-førr" (sikkert etter nummeret han hadde blitt tildelt i militæret en gang). Det var nok svært lett for en del å tilkalle ham med det navnet, noe han slett ikke satte særlig pris på. Spesielt ille synes han det var når ungene hadde oppdaget hans misnøye med navnet, og begynte å bruke det som kallenavn. Da hendte det han kom tilbake til poståpneriet og var svært sint og opprørt, og poståpner Elise Therese Eriksen måtte bruke mye tid på å godsnakke med ham før han ble noenlunde blid igjen.

Til månen og nesten hjem...

Sykkelen var for Bergene nesten enda viktigere enn bakerovn for en baker. Han sørget alltid for at den var tipp topp. På 1950-tallet fikk han montert to speil, slik at han kunne følge med på trafikken som kom bakfra. Da sykkelkjettingene kom, var han blant de første til å ta i bruk disse, så fort føret tilsa bruk av slike nymotens hjelpemidler. Jeg har hørt at det var David Henriksen-Wiik med sin sportsforretning i Nansetveien, som var Bergenes serviceverksted og leverandør til sykkelen.

Ja, egentlig syklet han deler av ruten to ganger! Bare hør her;…

Han startet hjemme på Allum, syklet ned til Sundet hvor han, hvis mulig, tok "ferja" over til Evjubakken, deretter ned til Reinemo hvor poståpneriet lå, noen hundre meter nord for Bommestad. Her sorterte og ordnet han posten, før han startet roden sin. Den gikk nordover til Skogen, Danmark, Lundegårdene, Lauvemoa, så ned til Lågen ved Evjubakken, hvor han tok ferja (på den tiden var det kabelferje over Lågen ved Sundet). og over til Sundet. Videre gikk turen oppom butikken på Lomme. På tilbaketuren nedover østsiden av Lågen, måtte han oppom Hagtvedt fra krysset ved Kastet, siden nedom Steinsvoll før postroden sluttet ved Bergan/Hedrum kirke og endelig retur til poståpneriet før det var tid for hjemreisen.

Enkelte vinterdager kunne den strabasiøse turen bli enda lenger. Verst var det når Lågen ikke kunne krysses på grunn av isforholdene. Ikke var isen tilstrekkelig sikker nok til at man kunne gå over på den, og ikke lot det seg gjøre å komme over med ferjen. Da hadde han først måttet tråkke opp til Evjubakken med posten som skulle leveres på veien opp dit, deretter snu og dra helt ned om Bommestad for så å reise opp til Lomme på østsiden. Nå kunne han etter mye slit begynne den siste delen av postrunden sin, før han returnerte til poståpneriet med dagens oppsamlede post. Og endelig mot de sene kveldstimer, dra hjem til Allum, etter endt arbeidsøkt!

I 1947 flyttet Bergene til Raugland/Bøvre utenfor Stavern, hvor han bodde til sin død i 1975. Jobben som landpostbud beholdt han, og sykle gjorde han fortsatt. Aldri ble det hørt at han klaget på det, ei har vel ikke han eller noen andre tidligere tort å regne ut hvor mange titusenvis av kilometer han tråkket i postens tjeneste!

Ute på Bøvre hadde kona tatt seg jobb som sveitser på gården Bøvre, og Bergene var ikke snauere enn at han gikk sammen med kona i fjøset fram til det var tid til å dra de ca. 15 kilometerne til egen jobb, hvor nye minst 25 km ventet. Der møtte han opp til ”ettermiddagspostens” ankomst (hvilket betydde rundt kl 1300). Med seg i sykkeltasken hadde han konas påsmurte matpakke, og alltid forlangte han kun å ha sukker på brødskivene. Det ble kvelden før han var tilbake på Bøvre, etter enda en 15 kilometers tilbaketur. Altså, totalt rundt 55 syklede kilometer pr dag! Det fortelles han ikke hadde ferie før rundt 1960, men "avløste" seg selv i ferieperioden.

Hvis jeg nå likevel skulle våge å regne litt på den tilbakelagte distansen Bergene hadde bak seg etter over 40 år som syklende landpostbud, starter jeg med forsiktige ca. 55 km pr dag, fem dager i uken og ca. 50 uker i året i 40 år. Ja, da vil vi ende opp på rundt 550.000 km! Dette tilsvarer en tur til månen (ca. 384.000 km) og halvveis tilbake!

Penger og drosje hjem

Det ble satt større pris på postbudene før i tiden. Budene hadde også langt større kontakt med hver enkelt adressat. Datteren til Bergene fortalte fra sin barndom at faren alltid kom sent hjem dagene før jul. Postmengden var meget stor og ofte måtte han innom for å motta en velfortjent julehilsen, vanligvis i form av et mindre pengebeløp.

En sen julaften rundt midten av 1950-tallet husker hun at faren, sliten, men stolt, tømte innholdet i den lille væsken sin utover bordet, for å vise familien hvor mye julegaver han hadde fått. Kona så hvor sliten han var og foreslo at neste jul burde han bruke noen av pengene til å ta en drosje hjem fra poståpneriet på Bommestad, det ville jo fortsatt være mye til overs. Etter en del overtalelse skal han ha gått med på dette, og julaften året etter, kom han for første gang hjem til en tidlig julemiddag!

Glemt heder

Etter over 40 år, mer trofast enn de fleste i postens tjeneste, måtte han på grunn av sykdom avslutte sin lange pedaltråkkende postkarriere. Dessverre var det ingen ansvarlige i postetaten som fant det viktig med verken gullklokke eller annen takknemlig heder, da denne sliteren til slutt måtte "trekke inn pedalene" etter alle disse årene som landpostbud. Men verdig til både den ene og andre hederen, ja det er det ingen tvil om at han var!