Litas minner fra Kverken

Tekst: Lita Bolt-Evensen

Jeg kom flyttende til Kverken i 1942. Far - Ole Larsen Dansen - kom da hjem fra fangenskap i Frankrike. Han reiste ut med hvalkokeriet Ole Wegger høsten 1939. Skipet ble tatt av tyskerne, og med det kom far til en fangeleir i Frankrike. Heldigvis kom han hjem i begynnelsen av krigen.

Da huset vi bodde i på Nanset skulle selges, flyttet vi til Kverken. Der fikk vi kjellerleiligheten i huset som Erik Karlsen eide, men hvor hans bror Einar og fru Gudrun bodde. Jeg var 5 år da vi kom til Kverken og fikk gode venner og opplevelser - minner på godt og ondt.

Motstandskampen

Far var ivrig i motstandsbevegelsen. Jeg husker at ryggsekken sto ferdig for å dra til skogs når tyskerne var ute etter ham. Jeg husker en gang det ble alvor. Tyskerne kom, men gikk inn i feil hus. De gikk inn i nabohuset hvor tante Judith og onkel Erling Ulnes bodde. Erling var ikke hjemme, men tyskerne romsterte rundt i huset uten å finne noe. Tante Judith fikk varslet oss om at far var i fare. Hun sendte sønnen Sigmund ned til oss med en lapp.

Da tok far på seg ryggsekken og forsvant til skogs Han dro opp til området rundt Steinsholtjønna hvor han møtte andre slektninger, brødrene Leif, Erik og Kjell Steinsholt.

De var også aktive i motstandskampen. Far kom ikke tilbake før han skulle på jobb neste dag.

Han kjørte bussen mellom Larvik og Sandefjord. Der fraktet han illegale aviser, mens jeg var kurer. Jeg gikk til veioppsynsmann Erling Hvidtsten og kona Sigrid med gummistøvlene fulle av aviser, uten at jeg visste det og hvorfor. Tilbake fraktet jeg forskjellige bær og grønnsaker. Det var stor hjelpsomhet i nabolaget, men innimellom var det enkelte vi ikke var helt sikre på når det gjaldt nazisme.

Barnebegravelse

Jeg mistet en søster som døde etter hjemmefødsel, bare tre dager gammel i november 1943.

Torunn fikk en form for fødselskrampe, men det var ingen lege å få fatt i. Doktor Enger var den eneste mulighet, han hadde ikke hadde drivstoff til bilen Far skulle ikke ha noen naziprest til å forrette i begravelsen, men det var ikke å oppdrive. Jeg sa til mor og far at onkelen til min gode venninne Ellen Malmkvist var prest, og at han bodde på Kverken hos Kirsten og Hans Karl Landhjem. Til å begynne med trodde de ikke på meg, men far tok en tur for å snakke med ham. Jo, han var prest og het Ottar Bondevik. Han hadde klart å komme unna å bli tvangssendt til Nord Norge. Hvordan det ble ordnet vet jeg ikke, men begravelsen ble holdt i Hedrum kirke med Bondevik som prest.

Fred på Kverken

Det var nok innforstått blant de voksne at det gikk mot fred! Den skjulte radioen var i flittig bruk av far og hans kamerater.

Og noe som har satt seg fast i mitt hode er natten til 8. mai (1945). Mor, som alltid var rolig, var ute av sitt gode skinn den natten, for Ole ble vekket opp av at mor bakte sukkerbrød. Aldri hadde jeg opplevd at mor bakte om natten. Det var ellevilt.

Tidlig på morgenen var Henry Christensen i full sving med å samle kjelelokk. Vi måtte jo gå i tog. Hvor mange lokk han klarte å same sammen vet jeg ikke, men tog ble det på veien. Om vi var på skolen 8. mai husker jeg ikke. Vi hadde vel nok med å feire friheten.

Liv og røre

Det var liv og røre på Kverken. Stedet var oppdelt i soner av folkene som bodde der. Vi lekte sammen, gikk sammen til skolen, var på søndagsskole og på barnemisjon med møter på Grinda. Når jeg i voksen alder ser tilbake på hva Helga, Harald og Anna Grinda la ned i kristent barnearbeid, forstår jeg hvilken stor sosial betydning det hadde å kunne samles på den måten.

Badeturene om sommeren gikk til Holagropa. Om vinteren ryddet en del av foreldrene Nordbytjønna for snø. Etter krigen ble det arrangert skøyteløp for ungene. Utstyret var så som så. Jeg hadde krumskøyter, men gikk mest på støvlene og fikk en kjempehard liten ball i premie. Den hadde sikkert kommet i en gavepakke fra Sverige.

I 1944 begynte jeg min gode venninne Ellen Malmkvist KFUK-speiderne, men det var lang vei ned til lokalene som lå i den gamle Larvikbanken. Det var ingen bussforbindelser som passet for oss. Vi måtte ta beina fatt og gikk som regel fram og tilbake.

Søstrene Liv og Reidun Trulsen og jeg passet ofte de to kuene til Trulsen. Vi var imidlertid mer opptatt av å spille Svarte-Per og måtte ofte lete og lokke på kuene. Matauk trengtes hos de fleste. Vi hadde, som mange andre på Kverken, et uthus med gris og høner.

Mye moro

Vi barn hadde mye moro sammen. Vi lekte ved Nordbybekken og sementrørene til støperiet.

Vi hadde klengenavn på mange, ikke ondt ment, men for å huske dem. En gang kom det en mann som spurte Ellen Malmkvist, Åse Heyn og meg om vi visste hvor Stokkland bodde. Vi kjente ingen som het Stokkland, men etter å ha tenkt oss litt om, kom vi på at naboen til Ellen, som vi kjente som "skomaker'n", het Stokkland.

Alfhild Johansen og jeg jobbet også litt i kiosken som foreldrene til Alfhild på andre siden av veien - ikke langt fra dagens rundkjøring på Kverken. Tror en is kostet 25 øre.

Vi som bodde syd for mastene for kraftledningene som krysset Kverken, gikk på Nanset skole. Det var lang vei å gå. Ved "Monseporten" var det en tysk kontrollpost. Vi hadde streng beskjed fra foreldrene om å motstå fristelsen og ikke å ta mot godteri fra tyskerne som bemannet posten. Det var sikkert soldater som hadde barn hjemme og som slett ikke var enig i krigen.

Navnet Kverken har opphavet fra Nordby gård som ble bygd i 1796. Kverken var en husmannsplass under Nordby og lå like ved den tidligere fløterstua på Hedrum Cementøperis eiendom. Stubberød grenset til Kverken, men var på mange måter en del av Kverkenmiljøet. Jeg hadde luke-arbeid på gartneriet på Stubberød og fikk 25 øre timen. Jeg har ennå en lønningskonvolutt.

Vaskingen i Lågen

De fleste på Kverken dro ned i Lågen med klesvasken. Vi hadde bryggepanne i kjelleren så mandag var vaskedag.

Tøyet ble lagt i vann for å bløte opp skitten søndag kveld. Mandag morgen ble det fyrt opp i bryggepanna, og vaskebrett og @@@ var i bruk. Tirsdag gikk til stryking og stell av tøy. Sokker etc. gikk vi Lågen og vasket.

Vi hadde begrenset med vann enkelte tider, så da var Lågen god å ha. Utfallet var ikke alltid like vellykket for meg. Jeg hadde en tendens til å komme hjem med en sokk mindre enn jeg hadde med. Det ble ikke godt mottatt, for vi hadde ikke for mye av sokker og klær. Men gjort var gjort, strømmen i Lågen hadde tatt det. Litt kjeft, så gikk dagene videre.

Begriper ikke at vi fikk gå til Lågen alene. Bade der måtte vi ikke, men tror vi fant en liten kulp, som vi ulovlig benyttet.

Kongelig kaffebesøk

Fra 1946 og utover var jeg også barnevakt hos Helga og Henry Gutterød, og der opplevde jeg spesielle ting. En vinter, i 1951 tror, var det en stor militærøvelse. Det var sprengkaldt.

En søndag jeg var hjemme hos Helga og Henry. var en del soldater samlet på jordet nedenfor boligen. Helga fyrte opp i peisestua, satte i gang med å koke kaffe og inviterte de frosne mennene inn.

De tok i mot invitasjonen, drakk kaffe og varmet seg. Det var så mange som 20-25 personer som gikk ut og inn omgangen. Det var to mann som skilte seg ut, og den ene var det noe kjent ved. Helga spurte en av befalet hvem de to var. Svaret var Kronprins Olav og Montgomery. Det er litt morsomt å tenke på at jeg har servert kaffe fra en kobberkjele til de to samtidig som jeg. mange år senere, i 2013, var på Slottet og takket Kong Harald for fortjenestemedaljen jeg ble tildelt i 2012.